Se bildene fra pilegrimsturen her . . .

 

Pilegrimsturen til Det hellige land

11.-19. februar

Vi var en gruppe på 32 pilegrimer fra Midt-Norge som satte kursen mot Israel. På flyplassen i Oslo traff vi tilfeldigvis biskop Bernt, som var på vei til et møte i Roma. Han ga oss sin velsignelse og ønsket alle en god reise.

Vårt første stopp ble naturlig nok Nasaret, som ligger i den nordlige delen av Det hellige land. Vi ankom hotellet rundt kl. 01.30 midt på natten. Trøtte, men likevel fulle av entusiasme startet den andre dagen tidlig om morgenen. Vi dro til stedet hvor engelen Gabriel kom til Jomfru Maria, begynnelsesøyeblikket for vår frelse. Det står en stor kirke over stedet, muligens den største i hele Midtøsten. Vi fikk også besøke den hellige Josefs hus som lå bare et par hundre meter unna. Vi må ikke glemme at Nasaret var en liten landsby den gangen med rundt 200 mennesker og alle kjente hverandre. Av den grunn tok det ikke lang tid før alle kjente til at Maria var med barn og at barnet ikke var Josefs. Enda mer interessant er at folket som levde sammen med dem, ikke fant ut mer om hvem som var den virkelige faren til barnet.

Dag tre var en blanding av turist- og pilegrimsopplevelse. Turen til Haifa var planlagt på formiddagen, den tredje største byen i Israel. Jesus kom aldri hit, men Elia gjorde det. Vi besøkte hulen hvor han måtte søke ly etter å ha utfordret de 400 profetene som tilba Baal-guden. Etter lunsjen dro gruppen videre til Tabor-fjellet, hvor Jesus forandret seg foran Peter, Johannes og Jakob. Moses og Elia viste seg også der og talte til ham. Vi fikk feiret den hellige Messe på denne høyden og mange av oss kunne kjenne at Gud Faderen talte til oss med de samme ord som ble sagt til apostlene: «Dette er min egen sønn, han som jeg har kjær. Lytt til ham!» Kvelden samme dag fikk vi muligheten til en hyggelig båttur over Galileasjøen. Det var overveldende å kunne oppleve stedet som Jesus hadde stillet stormen, gått på vannet og fått Peter og sine venner til å få den store fangsten. Vannet var rolig og fredelig, vi sang og nøt den deilige atmosfæren.

Alle ville tilbringe mer tid i Nasaret og omegn. Det var fortsatt så mye mer å se, men vi måtte videre til Jeriko. I motsetning til Nasaret som er en travel by, er Jeriko mer eller mindre et ørkenlignende område. Etter sin dåp gikk Jesus opp på fjellet i Jeriko og fastet i førti dager og netter. Og han bodde i en hule. Vi kom opp dit med kabelbanen. Det var vanskelig å kunne forstå hvordan han overlevde der i så mange dager uten tilgang til vann og de nødvendige tingene.

Vi hadde bare en enkelt natt i Jeriko. Etter besøket på fjellet dro vi mot jødenes helligste by, Jerusalem. Vi stoppet underveis ’utenfor døren’ til Sakkeus, han som måtte klatre opp på et morbærtre for å se Jesus. Turen gikk videre derfra til Dødehavet hvor de som ville, kunne ta et bad i det salte vannet. De fleste nølte ikke med å hoppe uti, til tross for litt vind og rundt femten varmegrader, etter å få hørt at man blir nesten ti år yngre etter en time i Dødehavet! Man skulle nesten tro at effekten ville gi det motsatte, men la oss håpe på at det var det skitne, det dårlige, og kanskje til og med noen av syndene, som ble dødt og skyllet bort i det salte vannet.

De fire siste nettene bodde vi på et hotell i Betlehem, byen hvor det skulle «komme en fyrste som skal være hyrde for mitt folk Israel.» Vi kunne ikke vente med å komme til stedet hvor Jesus ble født. Inngangen til Fødselskirken var spesiell. Den var under en meter høy og alle måtte bøye seg, som det synlige tegnet på ydmykhet, for å komme inn. Synet av kirken var imponerende – den var enorm, både i høyden og bredden. Takket være den hellige Helena ble denne Fødselskirken bygd. På en av de mange søylene ble til og med den hellige Olav malt på, men er ikke lenger lett å identifisere i dag. Grunnen til at kirken ble aldri ødelagt av muslimene, var at de så mosaikken av de tre vismennene ved frontsiden og betraktet det som et godt tegn og sted. Vi stod lenge i køen for å komme til stedet under kirken hvor det nå sies er selve plassen hvor stallen en gang stod. Mange av oss fikk tårer i øynene. Vi knelte ned i ydmykhet og kysset stjernen, og vi gikk derfra fulle av glede som gjeterne en gang gjorde.

Jerusalem var den gangen allerede en storby og i dag har den vokst enda større. Vi hadde kommet til stedet som var over en lang periode det synligste møtepunktet mellom Gud og menneskene. For Gud hadde sagt at han ville bo i sitt tempel hvor paktkisten en gang var. Det var så mye å ta til seg og vi måtte nesten løpe, eller kjøre, i all hast fra sted til sted for å få med seg så mye som mulig. Høydepunktet over alle høydepunktene måtte ha vært for alle da vi på den siste hele dagen av pilegrimsturen, måtte våkne klokken halv fire midt på natten for å komme til Golgata-høyden. Vår flinke guide hadde på utrolige måter klart å reservere for oss en halv time til messe rett ved korset hvor vår Herre døde for å frelse verden. Noen meter unna stod vi etter messen lenge i kø for å komme til Jesu grav. Det var ikke lenger mulig å besøke selve graven; vi kunne bare knele rett ovenfor den og be i stillhet. Vi fikk bare noen sekunder hver for køen var lang. Dagen avsluttet med den ordentlige lange korsveien i Jesu fotspor. Vi glemte heller ikke å ta en tur til klagemuren og det var spesielt å røre ved en del av den som en gang var templet som Jesu regelmessig dro til for å gjøre sine jødiske plikter.

Som alle andre reiser, måtte også vår pilegrimstur komme til sin ende. Den varte i åtte dager, men to av dagene gikk til selve reisen til og fra Det hellige land. Vi gikk en del, men tilbrakte mye av tiden på bussen for å komme raskt fra sted til sted. Jesus, derimot, gikk fra nord til sør i Israel, fra landsby til landsby til fots. Han hadde ikke bil eller kabelbane, han hadde ikke Nike-joggesko, men sandaler og stav i hånden. Det var en stor forskjell mellom den gangen og oss. Likevel fikk vi hver enkelt et personlig møte med vår Herre. Vi gikk med ham i vårt eget indre tempo. Han rørte mange hjerter. Vi dro hjem trøtte med poser under øynene, men vår tro ble styrket og fornyet. Vi vendte ikke bare tilbake til hvert vårt hjem. Vi var som de to disiplene på veien til Emmaus. De møtte Jesus på veien og de vendte tilbake til Jerusalem med en levende opplevelse av den oppstandne Kristus. Vi har kommet hjem igjen til den vanlige hverdagen, men med livet en god del forandret.

p. Khiem Duc Nguyen
 

Se bildene fra pilegrimsturen her . . .